top of page

TIL MINNE

scan1646_edited_edited.jpg

FAMILIEN DYVIK I GRIMSTAD

Familien Dyviks krigsinnsats er spesielt knyttet til deres eierskap av boktrykkeri- og avisbedriften Lillesand-Grimstadpostens-Boktrykkeri A/S som utgiver til lokalavisen Grømstadposten. I det daglige liv ga det seg uttrykk ved at mens avistrykkeriet med papirlager, redaksjonen og ekspedisjon hadde tilhold i første etasje og anneksbygning i Storgaten 10 i Grimstad, hadde familien Dyvik sitt hjem i andre og tredje etasje og i den andre fløybygningen.   
scan1647.jpg
scan1653.jpg

EKTEPARET MÄRTHA ADINA OG KNUT DYVIK


Lærer og redaktør Knut Dyvik (født 1872 som yngst av åtte på den tradisjonsrike gården Dyvik beliggende naturskjønt i en fjord mellom Bergen og Voss) og poet og redaktør Märtha Adina ("Dina") Dyvik (født 1885 i Porsgrunn, datter av skutereder og skipsfører Ole Tønnesen fra Porsgrunn), flyttet til Grimstad i 1906. De fikk tilsammen åtte barn, 2 piker og 6 gutter. Dina Dyvik var en av de første kvinnelige avisredaktører i Norge. Hun tok imot meldingene som NTB i Berlin sendte daglig til avisene, og hun advarte allerede fra 1929 mot den voksende nazismen i Tyskland.
scan1657.jpg

OLAV DYVIK

 
Olav Dyvik var født 13. september 1909 som den nest eldste i søskenflokken på 8. Han var svært flink til å skrive og utdannet seg som typograf og boktrykker, fikk fagbrev og ble lærd i faget, som innebar at han kunne ta inn lærlinger i trykkeriet. I 1934, da Olav var ferdig utdannet, ble han ansvarshavende redaktør i Grømstadposten og videreførte samme redaksjonelle linje etter sin mor. Han hadde da vært formann i Unge Venstre i Grimstaddistriktet og hadde gode kontakter i så og si alle samfunnslag.
 
Da okkupasjonen var et faktum nektet han å underkaste seg nazistenes propaganda og sensur. Den 17. mai 1940 skrev han en sterk leder som ble lest opp i den norske sendingen fra BBC i London. I november 1940 fikk familien et ultimatum om å ansette en nazistisk redaktør eller stenge avisen. Familien valgte resolutt å stenge avisen fremfor å la den fungere som et redskap i nazistenes hender. Olav fortsatte kampen ved å gå inn i Milorg, hvor han ble en av Major Arne Laudals sentrale menn. Først femti år senere fikk familien vite at Olav også hadde vært med i det strengt hemmelige XU som leder for Grimstad området.
 
Våren 1942 fikk sjefen for Milorg på Sørlandet beskjed fra øverste hold å forberede en alliert invasjon på Sørlandet. Men invasjonen kom ikke og under den omfattende opprullingen av major Laudals organisasjon ble flere hundre medlemmer som omfattet Agder og Rogaland arrestert.
 
Åtte av de sterkest involverte i den såkalte «Laudal-saken» ble den 14. april 1944 stilt for den nazistiske militærdomstol – SS- und Polizeigericht Nord i Oslo. Olav ble dømt til døden sammen med Arne Laudal og fire andre ledende motstandsmenn fra Sørlandet. De ble henrettet i Trandumskogen 9. mai 1944. En tysk offiser som overvar henrettelsen, fortalte senere hvor imponert han var over den beundringsverdige mandighet og sinnsro som preget de norske patriotene til siste stund. Olav Dyvik og Torleif Tellefsen fra Grimstad ble funnet i massegraven på Trandum sommeren 1945. Deres urner ble bragt til Grimstad og bisatt fra en fullsatt Grimstad Kirke 4. august 1945.
scan1651.jpg
scan1662_edited_edited_edited_edited_edited_edited.jpg

ODDVAR DYVIK

 

Oddvar Dyvik var født 11. september 1918, tok eksamen artium i Arendal i 1938 og studerte filologi ved universitetet i Oslo. Han var uredd og svært sportslig og oppnådde i 1939 å bli sørlandsmester i stup. Oddvar var flytende i tysk og 9. april returnerte han til Grimstad for å bistå sin bror Olav i trykkeriet. Ti dager senere ble han tilkalt av politiet for å gjøre tjeneste som tolk, og ble etterhvert ansatt som politikonstabel i Grimstad. I februar 1941 ble hans far Knut Dyvik arrestert av Gestapo; han slapp ut etter 7 uker og ble utpekt som gissel i Grimstad for resten av krigen. Da han ble løslatt, nektet den tyske Orts-kommandanten i Grimstad sønnen Oddvar å bli boende i samme by. Han ble derfor overført til Politiet i Lillesand. Der kom han aktivt med i Milorg, og ledet bl.a. redningen av Tore Tau, områdesjefen for Milorg Arendal, Grimstad og Lillesand som, etter å ha blitt gjemt på familien Dyviks landsted, kom via Sverige over til England og overlevde krigen.
 
Under den store opprullingen på Sørlandet ble først Olav, så hans yngre brødre Alv, Einar og Kaare, samt kusinen Astrid, arrestert i Grimstad av Gestapo. Oddvar gikk i dekning i Lillesand. Han dro på ski fra Lillesand til Grimstad for å drøfte situasjonen med sin mor. Han fryktet represalier mot sine foreldre og sa til sin mor at han ikke ville få en dag i fred med seg selv dersom noe skulle tilstøte dem og hans yngste bror, som led av pleuritt og var sengeliggende da han ble arrestert. Hans mors standpunkt var at hun ville ha forståelse for den avgjørelsen han ville ta. Det ble inngått en avtale med Gestapo om at Oddvar ville gi seg selv opp mot at Kaare ville bli løslatt. Dermed meldte han seg til Gestapo. Men Gestapo holdt ikke ord, og hans yngste bror ble ikke løslatt. I likhet med to av hans andre brødre Alv og Einar, ble Kaare sendt til Sachsenhausen. Oddvar ble sendt som Nacht und Nebel fange til Natzweiler hvor han døde av dobbelsidig lungebetennelse 25. juni 1944. Sommeren 1945 fikk Kaare Dyvik et brev fra en fransk motstandsleder som hadde overlevd Natzweiler og berettet at Oddvar ga trøst ved å synge Solveigs Sang «avec sa ravissante voix de basse». 
bottom of page